Kvinner og menn har ulik forskingspraksis

En fersk rapport fra NIFU STEP viser at menn er i flertall innen kommersiell og næringsrettet forskning, og at kvinnelige forskere både samarbeider mindre internasjonalt og deltar mindre i fagfellevurderinger enn sine mannlige kolleger.

Mye tyder på at kvinnelige forskere i mindre grad er del av formelle og uformelle nettverk som er viktige for å publisere, skaffe ressurser og lykkes i en forskerkarriere. Det er blant funnene i NIFU STEP-rapporten Arbeidsvilkår i norsk forskning.

– I tidligere undersøkelser av kvinners stilling i forskning, har man gjerne sett spesielt på rekruttering, karriereløp og publiseringsdata. Denne gangen har vi imidlertid identifisert en del aspekter ved selve arbeidsvilkårene for forskningen, forteller Agnete Vabø, forskningsleder for området Høyere utdanning i NIFU STEP. Hun er ansvarlig for den norske deltakelsen i en internasjonal komparativ studie av arbeidsvilkårene til vitenskapelig ansatte – Changing Academic Profession.

Studien omfatter vitenskapelig ansatte ved norske forskningsinstitusjoner; universiteter, vitenskapelige høyskoler og i instituttsektoren. Forskerne er blitt bedt om å vurdere ressurssituasjonen, både når det gjelder tilgangen på økonomiske ressurser, støttepersonell og fysiske fasiliteter, forholdet mellom forskning og undervisning, og oppfatninger av ledelse, organisasjon og arbeidsmiljø.

Nye utfordringer

– Undersøkelsen peiler først og fremst ut nye problemstillinger i forhold til å forstå forskjeller mellom kvinners og menns forskningspraksis, noe som er viktig å ha i mente etter hvert som man får en jevnere kjønnsbalanse. Hva skjer når man antallsmessig får flere kvinner inn i forskningen? Hvilke utfordringer står man ovenfor da, spør Vabø.

Forskerne fikk en rekke spørsmål rundt tyngdepunktet for egen forskning sett i forhold til forskning som er kommersielt rettet, sosialt orientert, internasjonalt orientert og disiplinorientert versus fler- eller tverrfaglig orientert forskning.

Funn i undersøkelsen indikerer at kvinnelige forskere i større grad konsentreres i forskningsområder som er preget av lavere intellektuell verdsetting enn menn. I prosesser rettet mot kommersialisering og teknologioverføring har kvinnelige forskere ikke overraskende en klart lavere deltakelse.

– Dette dreier seg om prosesser som har en næringsrettet karakter, som kan være rettet mot patentering og produktutvikling, med andre ord områder som får stadig større oppmerksomhet i samfunnet, sier Vabø.

At betydelig færre kvinnelige enn mannlige forskere oppgir at de har vært involvert i teknologioverføringsprosesser/kommersielt rettet forskning, reflekterer i utgangspunktet naturlig nok at det finnes færre kvinner innenfor teknologisk forskning. Men samtidig ser man at relativt færre kvinner enn menn ansatt innen disse fagene oppgir at de har deltatt i slike prosesser.

– For å forklare disse tallene trenger vi imidlertid andre metodiske tilnærminger til problemfeltet, ikke minst kvalitative studier, sier Vabø.

I en diskusjon rundt disse tallene heter det i rapporten at spørsmål om kvinnelige og mannlige forskeres ulike roller i «the entrepreneurial university» må relateres til og analyseres i forhold til universitetenes og forskningens transformasjon i overgangen fra velferdsstat til velferdssamfunn, fra å spille en sentral rolle som agenter for velferdsstatens mål til å i større grad å skulle operere som entreprenør i et marked.

– Samspillet mellom velferdsstat og forskning har vært viktig for å løfte frem kvinnelige forskere i norsk sammenheng. Men nå ser vi at det oppstår nye, ressursrike områder i forskningen, arenaer der kvinner stiller svakere. Hvis dette er en arena der kvinner blir marginale, er det en utfordring i forhold til å skulle få mer likestilling i forskningen, påpeker Vabø.

Mindre internasjonalt samarbeid

Et annet funn i undersøkelsen er at kvinnelige forskere i mindre grad enn mannlige deltar i internasjonalt forskningssamarbeid og fagfellevurdering.

En forklaring til at færre kvinner deltar i internasjonalt forskningssamarbeid kan være at flere kvinnelige forskere befinner seg i fag med en anvendt og/eller nasjonal orientering. Lavere grad av internasjonalt samarbeid blant kvinnelige forskere indikerer uansett at deler av denne gruppen stiller svakere i forhold til de kvalitetskriterier som vektlegges i et vitenskapelig verdsettingshierarki, både blant fagfeller og i den rådende forskningspolitikken, heter det i rapporten.

75 prosent av mennene mot 61 prosent av kvinnene i undersøkelsen har deltatt i fagfellevurdering siste år. Samtidig har tidligere undersøkelser vist at kvinner publiserer mindre generelt og i internasjonale tidsskrift spesielt, uten at man har kunnet finne noen åpenbare forklaringer på hvorfor det er slik.

– Vi behøver å få gjort mer differensierte analyser av publiseringsmønstre, og vi trenger å vite mer om publiseringskonteksten og -tradisjoner. Kvinneandelen blant vitenskapelig personale er høy innenfor humaniora. Hvorfor er det likevel så få kvinner her som publiserer i anerkjente tidsskrifter? Er det fordi det finnes færre slike tidsskrift i fag med flest kvinnelige ansatte? Eller er det fordi kvinner i mindre gard enn menn deltar i nasjonale og internasjonale nettverk som er viktig for å få økt tilgang til å publisere i anerkjente tidsskrifter? Og når det gjelder fagfellevurderinger kan man jo spørre om hvorfor kvinner ikke deltar mer her, spør Vabø.

Dårligere kommunikasjon

Blant dem som også underviser, opplever kvinnelige forskere i mindre grad enn sine mannlige kolleger samspill mellom forskning og undervisning. De er dessuten mer misfornøyd når det gjelder kommunikasjon med ledelsen, og mindre fornøyd med tilgangen på støttepersonell (sekretærassistanse, undervisnings- og forskningsassistenter) enn sine mannlige kolleger. Dette er spesielt fremtredende blant kvinnelige forskere innenfor humanistiske og medisinske fag.

Vabø understreker likevel at et flertall av respondentene mener at kvinner og menn i praksis har like muligheter til å gjøre en forskerkarriere. Et flertall er videre uenige i påstanden om at «jeg kjenner til at kvinner blir diskriminert ved min institusjon». Det er likevel en forskjell i svarmønstre her mellom kvinner og menn, der kvinner er mer tilbøyelige til å være enige i denne påstanden.

(Første gang publisert på KILDEN 17.02.2009)

Likestillingsforskningen utfordres

I det politiske liv brukes begrepet flittig. I akademia settes imidlertid et stadig mer kritisk søkelys på ordet likestilling.

I Program for kjønnsforskning 2008-2012 utgjør teoretisk refleksjon om likestilling mellom kjønnene programmets andre tyngdepunkt, ved siden av kjønnsteori. Her spørres det blant annet om kravene til likestilling bør formuleres ulikt på forskjellige samfunnsområder, for eksempel innenfor arbeidslivet, i familien og på det politiske feltet. Hvilke normer har vært rådende innenfor den norske feminismen, og hvilke forståelser av likestilling ligger til grunn for vår form for statsfeminisme?
– Likestilling er viktigere enn noensinne. Men debatt om likestilling har ofte blitt mer politikk enn teoriutvikling, sa Unni Langås, leder for programstyret, i forbindelse med at det nye forskningsprogrammet ble presentert.
Nøyaktig tretti år har gått siden Lov om likestilling ble vedtatt i Stortinget. I paragraf 1, revidert i 2002, heter det at loven «skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.»
Likevel stiller Eva Magnusson, psykolog og tidligere leder for Kvinnovetenskapligt forum ved Umeå universitet, spørsmålet:
– Har kvinnefrigjøring blitt erstattet med målsettinger om pappaers deltakelse i barneomsorg, som et feel good-prosjekt? Har vi gått fra å prate om rettferdighet til å snakke om likestilling som noe som skal kjennes bra?
Spørsmålet stilte hun på konferansen Genusrelationer och förändringsprocesser: Nordisk feminism och genusforskning 2008 i Karlstad nylig. Og hun viste blant annet til en brosjyre beregnet på å få nybakte svenske fedre til å ta pappapermisjon. Et flertall av argumentene baserte seg på ideen om at det vil føles bra for pappaen å være hjemme.
Magnusson er en av redaktørene av boken Critical Studies of Gender Equalities, som kom ut tidligere i høst. Antologien inneholder en rekke kritiske analyser av forestillinger rundt og bruk av begrepet likestilling, med bidrag fra Norge, Danmark, Finland og Sverige.

Tilslørende begrep
– Likestilling er så forbundet med en tradisjonell politisk tenkning knyttet til kjønn at begrepet nok tilslører mer enn det avslører om samfunnet, sier Cathrine Egeland. Hun er forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet og en av redaktørene av boken Kjønnsteori, som nylig kom ut.
Hun mener å se en ny kritikk av begrepet.
– For mange feminister på 1970-tallet var målet kvinnefrigjøring snarere enn likestilling, og da problematiserte man det at likestilling bare handlet om å likestille kvinner med menn, som om det var menn som var målestokken. I dag dreier derimot mye av kritikken seg om at likestillingsidealet for eksempel fungerer heteronormativt og klasseblindt, sier Egeland.
Nettopp likestilling som en heteronormativ felle er det Maria Törnqvist, sosiolog ved Stockholms universitet, skriver om i Critical Studies of Gender Equalities. Hun har analysert hvordan begrepet «likestilling» endret valør i Sverige i forbindelse med diskusjonen om kvotering av kvinner inn i politiske forsamlinger. Fra å være en tilsynelatende umulighet på 1980-tallet fikk kvotering i likestillingens navn et slags mulighets- og romantikkskimmer på 1990-tallet, mye takket være begrepet «varannan damernas». Ved å pakke likestillingstiltak inn i en romantisk forestilling hentet fra dansegulvet, som henspilte på nære relasjoner mellom kvinner og menn, fikk det likestilling til å virke litt mindre politisk farlig. Dette fikk imidlertid flere bi-effekter. Det ble for eksempel viktig for kvinner som kritiserte den skeive kjønnsfordelingen å samtidig understreke at de ikke hadde noe i mot menn. Eva Magnusson siterte i den sammenheng den tidligere svenske likestillingsministeren Margareta Winberg, som hadde uttalt at hun fortsatt «elsket menn», selv om hun var feminist.

Begrepene utfordres
I tillegg til at forståelsen av likestilling kan virke heteronormativt, utfordres også begrepet av tenkningen rundt interseksjonalitet. Likestilling kan tilsynelatende se ut til å handle om menn og kvinner, men hva skjer når du også får inn for eksempel et klasse- eller etnisitetsaspekt, spør stadig flere forskere om.
Hvor mye denne kritikken får å si i praksis, avhenger etter Cathrine Egelands mening av hvilken forskning det er snakk om.
– I Norge, der oppdragsforskningen i instituttsektoren leverer mye av kunnskapsgrunnlaget for politikkutformingen, tror jeg at kritikken av heteronormativiteten ikke har så mye å si i dag. Det er nok større oppmerksomhet rundt dette med interseksjonalitet, men da tolkes det gjerne som det å «kunne tenke på flere ting på én gang». Veldig mange av oppdragene som kommer fra for eksempel sentralforvaltningen handler om hvordan du skal avdekke forhold som virker mot likestilling. Man tar det altså i høy grad for gitt at likestilling er et mål vi alle har.

Mangler fakta
Alder og kjønn er de to tverrgående variablene Likestillings- og diskrimineringsombudet har mest kvantitativ kunnskap om, ettersom dette er fakta som finnes i det aller meste av statistikker, og som det er relativt ukomplisert å etterspørre. Verre er det å få fakta om for eksempel funksjonsevne, seksuell orientering og etnisk minoritetsbakgrunn, dels fordi dette regnes som sensitiv informasjon, og dels fordi kategoriene plutselig blir langt mer problematiske.
– Vi har mest forskning på «vanlig» kjønnslikestilling, og med en gang man ønsker noe på de andre minoritetsgruppene som LDO jobber i forhold til, er det ikke lett å få tak i tall og data, i alle fall ikke med samme bredde. Men alt henger jo sammen, og i LDOs arbeid handler ikke likestilling bare om kjønn lenger. Samtidig er det viktig å huske på at dette går begge veier, der tall for kjønnslikestilling også kaster lys over andre felt, understreker Ylva Lohne, seniorrådgiver i Samfunnsavdelingen.
Hos ombudet etterspørres altså interseksjonelle analyser og det de kaller prosesskunnskap og ikke bare tilstandskunnskap.
– Det er ikke noe nytt at det er mange måter å være kvinne og mann på. Og jeg tror at fokus på mindre grupper også vil kunne avdekke noen av de større prosessene som ligger bak og styrer det at kvinner generelt kommer dårligere ut. De mange diskriminerende prosessene har noe til felles, tross alt, sier Eero Olli, rådgiver i Samfunnsavdelingen i LDO.
På spørsmål om hva slags forskning de konkret ser at mangler, svarer Bjørg Unstad, leder av        Samfunnsavdelingen, at de gjerne hadde sett at det ble forsket mer på hvem samfunnet bruker ressurser på og hvordan.
– Hvor går fellesskapets midler? Hvordan bruker idretten sine midler, for eksempel? Akkurat dette er noe vi nå har fått forskere ved Idrettshøyskolen til å se på for oss, og resultatene av undersøkelsen publiseres om ikke så lenge, forteller Unstad.
Ylva Lohne hadde gjerne sett at ombudet fikk mer kunnskap om for eksempel sosial dumping.
– Vi vet at det finnes blinde flekker og usynlige mennesker. Og vi vet at unge, kvinner og mennesker med en etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert i visse næringer der det forekommer sosial dumping, Men vi vet ikke nok. Og så lenge vi vet så lite som vi gjør, er det vanskelig å gjøre noe med problemet.

(KILDEN 07.11.2008)

En håpløs debatt

På 1980-tallet hadde vi O-fag på barneskolen. Her hørte vi for første gang om oldtidens hippokratiske lære, om viktigheten av balanse mellom de fire kroppsvæskene slim, gul galle, svart galle og blod.

De igjen tilsvarte de fire elementene luft, vann, ild og jord. Hippokrates- teori var at for mye blod skapte sangvinikere, for mye gul galle kolerikere, for mye svart galle melankolikere og for mye slim flegmatikere. En medisinsk teori som sikkert var banebrytende på mange måter den gangen Hippokrates lanserte den, men som i dag er fullstendig passé. Selv vi elleveåringene lo.

Men så ble vi småfreakete, hennafargete tenåringer og tegnet yin/yang-merker på sekkene med sprittusj. I en følelsemessig kaotisk tilværelse var det greit med noe som var svart/hvitt, lyst/mørkt, mann/kvinne, godt/vondt. Ingen gjorde oss oppmerksomme på hvordan vi slik forenklet et eldgammelt kinesisk symbol hentet fra en filosofi med mange lag, hvordan vi gjorde figuren til en todimensjonal og tom klisje.

Ingen sa noe, for hvorfor skulle de det? Å komplisere en virkelighetsforståelse er jo bare… kompliserende. La oss heller gå for det enkle.

Og akkurat så enkelt blir det når Aftenposten skriver at «guttene taper på feminiseringen i klasserommet», så enkelt at jeg lurer på om det egentlig er noen vits. Vi kommer oss jo aldri ut av dette sporet, denne håpløse likestillingsdebatten, som er fullstendig fanget i et polarisert og gjennomheteroseksualisert system, der hele tankegangen hviler på den innskrenkende ideen om menns og kvinners ulikheter. Vi tror det har funnet sted en revolusjon de siste tretti årene, mens sannheten er at vi tråkker i de samme enspora løypene som vi har gjort i tusenvis av år.

«Feminisering» – hva betyr egentlig det? At klasserommet får en total makeover, med rosa tyllgardiner og duftlys? At man må ha småblomstrete kjole for å få trå over dørstokken?

Nei, det handler om at undervisningsformene nå passer «bedre for jentene enn for guttene», får pedagogikkforskeren si til Aftenposten, uten ett eneste motspørsmål. Bytt ut ordene «jentene» og «guttene» med «hvite» og «svarte», og se hvor det bærer. Hvordan er det mulig å framsette slike kjønnsstereotype påstander i 2008?

«I dag har svært mange av oppgavene en fortolkende karakter, noe som passer jenter fra middelklassen best. Praktiske oppgaver, som ofte passer gutter fra arbeiderklassen best, blir nedprioritert så lenge både lærerkollegiet og byråkratiet har en så stor kvinnedominans,» sier forskeren Aftenposten har snakket med.

Og jeg lurer på hvor jeg skal begynne. Skal jeg grøsse over den føydale tankegangen som ligger bak dette klasseperspektivet? Skal jeg for hundrede gang forundres over at folk fra den hvite middelklassen så ufortrødent tillater seg å stemple «de andre» som nettopp «de andre»? Skal jeg nok en gang konstatere at begrepene «maskulinitet» og «femininitet» er best egnet til å beskrive sin egen ubrukelighet? For det første fordi vi likevel aldri vil bli enige om hva som skal regnes som «maskulint» og hva som er «feminint». For det andre fordi de lurer deg til å tro at de sier noe om hvem og hva du er.

For vi blir da ikke dårligere til å snekre om vi også lærer oss å strikke? Vi blir ikke mindre handlingsorienterte av å trenes i å vise omsorg? Vi kan godt lære oss både å åpne munnen og ta plass når det trengs, og samtidig lære oss å holde munn og lytte til andre når det er det som behøves. Vi har bruk for både å kunne løse oppgaver av fortolkende karakter, og mer praktiske oppgaver. Og da mener jeg oss alle, uavhengig av kjønn og klasse.

Dessuten var vel noe av poenget med den norske offentlige skolen at den skulle bidra til å viske ut skiller mellom elever med ulik økonomisk, kulturell og sosial kapital, ikke bekrefte dem? Vi fødes ikke som arbeiderklassegutter og middelklassejenter, vi blir det.

Vi har sluttet å tro på viktigheten av balansen mellom de fire kroppsvæskene. I stedet faller vi på kne i andektighet overfor gener, hormoner og kjønnsorganer. Vi tror at evner og kvaliteter kan knyttes til biologiske kropper. Vi tror at menn er menn og kvinner er kvinner, og banaliserer oss selv og hverandre inntil det skandaløse.

Dermed kan en forestilling om en pågående «feminisering» slå rot i den norske offentligheten, velte seg inn som Hufsa i Mummidalen og mørklegge det som før var fylt av lys, liv og lærelyst.

Som en gift i et ellers naturlig, avbalansert og harmonisk legeme.

(Klassekampen, 27.10.2008)

Natten med Nikki

Hvordan vet man hvor grensene går, om man aldri går over dem?

Det er noen linjer jeg aldri blir helt ferdig med, fra en sang utenom det vanlige, fra et ekstraordinært album, fra en artist det ikke finnes maken til.

Det er plata Purple Rain av Prince, og låta «Darling Nikki». Om han som møter henne og blir forført, tilbringer en het natt med henne som han aldri skal glemme. Og så kommer det:

I can’t tell u what she did 2 me
But my body will never be the same

Jeg må ha vært tolv år første gang jeg hørte «Darling Nikki». Jeg var mildt sagt ukysset, men likevel gammel nok til å tenke at wow, jeg vil også møte en som Nikki. Jeg vil også bli forført, eies en stund, for så å våkne opp morgenen etter, med en kropp som aldri blir den samme igjen.

Når jeg hører «Darling Nikki», er jeg heldige Prince i noen minutter.

Men jeg er jo ikke Prince, og Prince er ikke meg. Prince er en mann, om enn en temmelig utradisjonell mann. En som leker med kjønnskategoriene, spiller på ulike seksuelle identiteter, tøyer grensene for hva som er lov.

Selv har jeg vokst opp med budskapet om å trekke opp grenser, ikke tøye dem. På bussen jeg pleide å ta til skolen hang det lenge plakater fra Sosial- og helsedirektoratet, med bilde av en jente som tegnet opp en sirkel rundt seg. Sett dine egne grenser, het det.

Og på et tidspunkt skjønte jeg at det finnes en avgjørende forskjell mellom Prince og meg: Jeg vil alltid våkne opp morgenen etter med en kropp som aldri blir den samme igjen. For vår kulturs – og de fleste andres – historie om kvinner og kropp er at sex setter spor i oss på en måte som ikke er tilfelle for mannskropper. Det begynner med kulten rundt jomfruhinna, en myteomspunnen hudfille de færreste av oss noen gang så før den liksom var borte. Siden fortsetter det med alt man skal passe seg for: graviditet, overgrep, sykdommer, og ikke minst: ryktet ditt. Alt som gjør deg til deg, former deg, ifølge våre forestillinger om kjønn og sex.

Derfor er det så revolusjonerende når Prince synger at jo, denne natta var kroppen hans var formbar, mottakelig, åpen. Nikki erobret ham, og han lot seg erobre.

Vanligvis er det jo kvinnen som erobres. Det er rett og slett det som gjør oss til kvinner, det at vi kan tas, konsumeres og eies. Har noen hatt sex med deg, eller bare sett deg naken, så er det som om de eier en liten bit av deg. Hva skulle ellers alt hysteriet rundt nakenbilder på nettet og kikking gjennom nøkkelhull handle om?

Menn tilskrives en makt uten sidestykke, en rett til å definere deg ved hjelp av blikket og fallosen. Det horrible med voldtekt – den mannlige maskulinitetens mest ekstreme maktutøvelse – er ikke at den «tar» noe fra oss kvinner, men at den stadig gjør oss til noe som kan tas, har den amerikanske feministen Sharon Marcus påpekt. Hun mener at voldtekt er en handling som – i likhet med alle andre handlinger – gjøres og blir forståelig gjennom språket. Historiene om voldtekt beskriver derfor ikke bare noe som har funnet sted, men blir også en allegori for en kultur der det bare finnes to mulige posisjoner: mann og kvinne, overgriper og offer, subjekt og objekt.

Men det finnes forsøk på å fortelle andre historier. I sin nye bok, Den ensamma fallosen, utfordrer den svenske medieviteren Anja Hirdman våre forestillinger om «den falliske makten». Hun funderer blant annet over hvordan vi har lært oss å tolke og forstå penis som den konstante, aktive parten, og hun siterer den danske kjønnsforskeren Sarah Højgaard Cawoods omtolkning av penisen som «den som gjør» og vaginaen som «den som tar imot»: Tenk deg en hånd som holder rundt et glass. Er det ikke hånden som «gjør»? Hvorfor skal ikke da vagina kunne ses på som den aktive parten, som den som «holder» og dermed «gjør»?

Jeg ønsker meg netter med både Nikki og Prince. Jeg ønsker meg netter som setter spor, og netter som bare får gå i glemmeboken av seg selv. Jeg ønsker meg retten til å gå over mine egne grenser, og etterpå tenke at det gjør jeg ikke igjen, men nå har jeg prøvd, og det kjennes helt ok.

Jeg ønsker å se andre gå over sine grenser, hvis de vil. Jeg ønsker å ta og bli tatt, eie og bli eid for en liten stund, men når morgenen kommer, vil spørsmålet om eierskap til egen og andres kropper igjen fortone seg like absurd som alle andre spørsmål om eierskap bør gjøre.

Og selv er jeg fortsatt den samme, og likevel ikke.

(Klassekampen 29.09.2008)

Du skal nok se at det går over

Først kommer du ut som lesbisk, så kommer du inn i blant de andre lesbene. Og så skal du helst komme deg videre. Vekk.

Jeg gikk til anskaffelse av mitt første stereoanlegg i 1989, 18 år gammel. Samtidig kjøpte jeg en av mine første CD-plater: Indigo Girls med nettopp Indigo Girls, ny av året.
Smiler du når du hører at jeg har Indigo Girls-plata? Tenker du “ja, er det ikke typisk lesbisk”? Eller hadde du ikke en gang hørt om den amerikanske folkrockduoen?
I første sesong av dramaserien The L Word som har gått på TV3 i tre sesonger nå, er det en episode hvor fem av jentene i vennegjengen er på vei til Palm Spring for å delta på et svært arrangement med titusenvis av andre lesber. Palm Spring er et par timers kjøring unna West Hollywood der de alle bor, og for å slå i hjel tiden, gjør de to ting: Forteller hverandre komme ut-historiene sine, og har allsang til “Closer to fine”, den største hit’en fra Indigo Girls-plata fra 1989.
“Do you know how many times I had to hear that song when Alice was coming out of the closet?” stønner moren til Alice, som sitter på et stykke av veien.

Våre livs lydspor
The L Words kobling mellom “Closer to fine” og komme-ut-historier er ikke tilfeldig. Vi er mange som har kommet ut og etablert en lesbisk identitet med musikk av Indigo Girls, Melissa Etheridge, k.d.lang og Eva Dahlgren som soundtrack. Vi har lest bøkene av Gerd Brantenberg, Katherine V. Forrest, Anne Holt, Sarah Waters og Mian Lodalen. Vi har sett filmer som Claire of the Moon, Personal Best, Desert Hearts, Stekte, grønne tomater, Go Fish (laget av mange av de samme som står bak The L Word), Fucking Åmål og Tipping the Velvet. Vi har tilegnet oss en lesbisk identitet som har handlet om mer enn å forelske oss i og ha sex med andre jenter. Vi har speilet oss i andre og på den måten funnet oss selv.
Eller for å sitere Christine, som ble med i en komme-ut-gruppe i Bergen på slutten av 80-tallet:
“Det var jo fine folk å være med. [...] De sa sånne ting som man ikke visste. De introduserte deg til hele kulturen – Melissa Etheridge, k.d.lang, Anne Grete Preus – slik at man ble litt orientert og kunne gå og kjøpe den “riktige” musikken og få fram alle disse lengslene. Og det er jo strålende, for det er kjempeviktig. Du vet jo ikke en skit. Du er helt grønn.”

Repetisjon av historien
En ny genererasjon lesber kommer nå ut med nettopp tv-serien The L Word som bakteppe. Samtidig gir serien de av oss som har vært ute en stund, muligheten til å få repetert deler av vår kulturelle historie. Det er bare å kaste et blikk på castingen:
Laurel Holloman – som spiller den veldig gravide Tina – stjal våre hjerter som babybutch i filmen The Incredibly True Adventure of Two Girls in Love. Homohateren Faye Buckley spilles av Helen Shaver, som hadde hovedrollen i lesbeklassikeren Desert Hearts. Leisha Hailey (Alice) har lenge vært et kjent, skeivt ansikt, dels som medlem av gruppene The Murmurs og Gush, og dels som tidligere kjæreste til k.d.lang. Tammy Lynn Michaels, som hadde en mindre rolle i første sesong, har vært kjent som kjæresten til Melissa Etheridge noen år. Sist, men ikke minst: Jennifer Beals – som har en av de viktigste rollene i serien, som kunstkuratoren Bette Porter – var en tenåringsforelskelse for flere enn meg da hun spilte sveiseren og danseren Alex i filmen Flashdance.
Eller du kan se på hvilke artister de har valgt til å illustrere de ulike episodene musikalsk: Dusty Springfield, Jane Siberry, Le Tigre, Heart, Peaches, Tracy Chapman og mange flere. Et par av artistene som i utgangspunktet ikke var spesielt kjente – som the Be Good Tanyas og the Organ – har brått fått et stort lesbisk publikum, og har blitt inkludert i den lesbiskkulturelle kanonen, som er under kontinuerlig revidering – slik alle kanoner er.

Skuffende start
Om du bare så de to første episodene av The L Word da serien hadde premiere på TV3 høsten 2004, spørs det imidlertid hva du sitter igjen med. Hadde du – som meg – gledet deg til en serie som endelig handlet om noe annet enn radmagre, desperat single skofetisjister i New York, ble vi sannsynligvis like skuffet.
The L Word gikk på lufta idet de siste episodene av Sex og singelliv ble vist. Dette spilte tv-selskapet Showtime på i reklamen, med slagordet “Same Sex. Different City.” Vi var ikke lenger i New York. Nå var handlingen flyttet til Los Angeles, men det var fortsatt snakk om kvinner. Pene kvinner. Feminine kvinner. Attraktive kvinner. At de fleste av dem bedrev “same-sex” var egentlig bare en detalj.
Og hadde ikke også Carrie & co i New York bedrevet en del same-sex i løpet av de seks årene Sex og singelliv gikk? Hva var egentlig forskjellen mellom damene i New York og de i Los Angeles?
Ikke mye, spesielt ikke i de første episodene av The L Word. En av figurene vi blir kjent med først, er Jenny, som flytter til L.A. for å bo sammen med kjæresten Tim. Snart har hun en nær-lesbisk opplevelse idet to jenter hopper ut i svømmebassenget hos naboen og har sex. Sammen med Jenny kikker vi gjennom et gjerde og ser en scene som like gjerne kunne vært hentet fra en pornofilm beregnet på heteroseksuelle menn. Hvem de to jentene i bassenget er, får vi ikke vite. De er bare to nakne kvinnekropper. Om kvelden gjenfortellerJenny det hun så for Tim, noe som tenner dem begge og de ender opp med å ha sex.

Identitet som kan tørkes vekk
“Lipstick lesbians” var betegnelsen mange av oss avfeide damene i The L Word med etter de to første episodene. En “lipstick lesbian” er en feminin kvinne som tiltrekkes av andre feminine kvinner, og som samtidig oppfyller alle kravene som stilles for å være seksuelt attraktiv hos heteroseksuelle menn. De fleste lesber i heteroporno framstilles som lipstick lesbians. Det samme gjør mange lesber i mainstream-filmer generelt, for å forhindre at det mannlige heteroseksuelle publikummet “støtes vekk”. Den lesbiske identiteten er uansett ikke sterkere enn at den på noen sekunder kan tørkes vekk – som leppestift.
Betegnelsen dukket opp da trenden med “lesbian chic” vokste fram på begynnelsen av 90-tallet. Brått var det liksom lesber overalt. Cindy Crawford flørtet med k.d.lang på forsiden av Vanity Fair. Madonna klinte med fotomodellen Naomi Campell og skuespilleren Sandra Bernhard (som for øvrig dukket opp i sesong to av The L Word, som litteraturprofessor). “Lesbisk kjærlighet er topp mote” slo det norske damebladet Tique fast i 1994. “Jeg var i England før jul, og der var det stadig snakk om lesbian chic. Moteblader og klesreklamer var fulle av jentepar i erotiske poseringer. I USA har dette utviklet seg til å bli utrolig salgbart”, kunne journalist Tina Skouen fortelle til homomagasinet Blikk. Hurra!
Eller…?

Usynliggjørende
Filmviter og senere profilert programleder Brita Møystad Engseth var en av de første som var ute og lurte på om ingen så keiserens manglende nye klær:
“Lesbian chic blir noe som usynliggjør, noe man kan gjemme seg bak – ved å kjøpe denne stilen, ved å iføre seg dens tvetydige signaler, kan man passere som streit. Man kan nemlig være en fra det andre markedet – en hetero-kvinne som har valgt denne stilen fordi den har gått igjennom reklameindustriens renseri og er kjemisk fri for praktiserende lesbiskhet. I en lesbian chic-kontekst blir de elementene som er hentet fra vårt miljø verdiløse, fordi hvem som helst kan bære dem uten å ta politisk stilling til det selvsamme miljøet. De rådende oppfatningene av mannlig/kvinnelig vil bestå, fordi det som var et slags forsøk på å sette disse oppfatningene i relieff, er blitt et spørsmål om stil og mote”, skrev hun i en kronikk i Blikk 8/94.
Og et par år senere fulgte litteraturviter Halldis Fougner opp med en fastslå at “det bildet vi finner av lesbiske i dagens mainstreamkultur har [...] mindre å gjøre med verdsetting av lesbiske, og mer å gjøre med bekreftelse av kvinnen som underordnet heteroseksualiteten – dvs. som seksuelt, emosjonelt og økonomisk underordnet menn. [....] Myten om den lesbiskes selvstendighet og seksualitet tilsløres, og forskjellen mellom oss og heterofile kvinner blir borte. Bildet vi blir presentert for i media er dermed kulturskapt for å tjene den rådende ideologien, og den er ikke i tråd med lesbiske interesser. Liksomlesbiske gir et falsk bilde av hva det vil si å leve lesbisk, mens virkelige lesbiske stadig har problemer med å få innpass i kulturen”, skrev Fougner, med henvisninger til Laura Cottinghams nylig publiserte pamflett Lesbians are so chic… med undertittelen “…that we are not really lesbians at all” (Blikk 5/97).

Ingen å være lesbisk med
Noe av det Fougner og Cottingham peker på som karakteristisk for en lesbian chic/lipstick lesbian er at hun har ingen å være lesbisk med. Hun kan godt ha en kjæreste/seksualpartner av samme kjønn, men hun er ikke en del av et lesbisk miljø. “I lesbian chic utelukkes bevisstheten om den lesbiskes historiske kontekst ved å postulere løsrevne lesbiske skikkelser, og ved fravær av den kulturelle tilhørigheten”, skriver Fougner i sin hovedfagsoppgave Fra margin til mainstream – Katherine Forrest og Anne Holt: Lesbiske helte-representasjoner. (Universitetet i Oslo, 1999).
Jeg skriver en bok om lesbiske miljøer og møteplasser i Norge, fra 1970 og fram til i dag. I den forbindelse har jeg snakket med et vell av kvinner i alle aldre om hvem de definerer seg som, og i forhold til hvem. Omgås de andre lesber? I så fall: hvor? Hvem er de lesbiske sammen med?
De fleste svarer benektende når jeg spør dem om de opplever seg selv som en del av miljøet, enda de i høyeste grad har en avklart homofil identitet, lever åpent og omgås en god del andre lesbiske. De omtaler miljøet i entall, som en avgrenset sfære, et sted, en tid, et rom. En viss gruppe mennesker. De andre.
Når jeg så ber dem definere hva de mener med “miljøet”, ender de aller fleste opp med å si at miljøet, det er det som utspiller seg på utestedene der lesbiske vanker. Fincken i Bergen, Metro i Trondheim, Sting i Stavanger, kvinnekveldene i Oslo. De har gjerne vært aktive selv der de første årene etter at de “kom ut”, men så er det ikke lenger så “viktig”. I stedet har de bygget seg et nettverk av venner. Og selv om det vennenettverket har utspring i “miljøet”, er det noe “annet”, noe mer enn “miljøet”. Noe riktigere, mer ekte. Utemiljøet er jo så “overflatisk”. En langt på vei avsluttet periode for deres egen del.

En fase
“Det er bare en fase du må gjennom.” Hvem har ikke hørt de ordene når man omsider har fått stotret fram at “du, det er noe jeg må fortelle deg. Jeg er lesbisk.” For det å være åpen og erklært homo er jo i følge faglitteraturen noe som går over, et stadium vi må gjennom i løpet av vår forvirrede ungdom.
Det rare er imidlertid at det er ikke bare velmenende fedre og bekymrede mødre som forteller oss at det går over – ja, at det skal og må gå over. Vi forteller det også til hverandre.
Vi forteller hverandre om og om igjen hvor lei vi er av “miljøet”, hvordan vi har vokst fra det, hvor lite vi har til felles med “de andre”, hvor stereotypt det er. Hvor lite typisk lesbiske vi selv er, til tross for at vi også har sex med andre damer. Det er så man kan lure på om vi i det hele tatt er lesbiske?
For det er jo mye hyggeligere å møtes hjemme hos hverandre på middag, sammen med et knippe håndplukkete venner, de man har noe til felles med. Slik privatiserer vi hele vår lesbiske identitet, gjemmer den vekk og lar være å plage heterosamfunnet med den.

Et feministisk potensiale
Det er på dette punktet The L Word etter hvert viser seg å være noe mer enn “lesbian chic”, noe mer enn historien om en samling pene damer som tilfeldigvis ligger med hverandre. Det er rett og slett her seriens feministiske potensiale viser seg. Alice, Bette, Tina, Shane, Marina, Dana, og etter hvert også Jenny og Carmen er en sammensveiset gjeng med det lesbisk-kulturelle som møtepunkt, samtidig som de uten tvil er del av et større lesbisk miljø – et miljø som er viktig for dem. De treffes gjerne ute på byen, og da på utesteder der majoriteten er lesber. De drar på dette giga-lesbetreffet i Palm Spring. De kan fortsatt teksten til “Closer to Fine”. De feirer Gay Pride i L.A. De har alle “streite” jobber – frisør, journalist, produksjonsassistent, sosialarbeider, kunstkurator – der de omgås først og fremst heterofile. Men når arbeidsdagen er over, er de kjappe til å søke og dyrke hverandres selskap, og det enda de fleste av dem på ingen måte er nybegynnere som lesber. De har vært ute i mange år, og er åpne også for familien og i andre heterosammenhenger. Likevel prioriterer de fortsatt det fellesskapet de har med hverandre, samtidig som de er åpne for nye medlemmer av miljøet.
Carrie og de andre jentene i Sex og singelliv hadde også et kvinnefellesskap, men det sentrerte seg i stor grad rundt deres felles interesse for menn. For jentene i LA er menn bare et forstyrrende element som de tolererer, men strengt tatt ikke interesserer seg videre for. De har nok med hverandre. Når paret Bette og Tina står der i soverommet med et reagensglass med sæd etter at en mannlig bekjent har stilt opp som donor for barnet de ønsker seg, gjør de narr av “Mannen” ved å ironisk tilbe reagensglasset og le: “We honour you”. “[It] is repugnant. I can’t believe that I used to swallow it”, stønner Bette og posisjonerer seg på den måten som alt annet enn en “lipstick lesbian”, som noe annet enn en kvinne som godt kan ha seg med en annen kvinne en stund for moro skyld, men som til syvende og sist vil ende opp med “the real thing” – en mann og en penis.

Det mannlige, heteroseksuelle blikket
Det skjer altså en utvikling i løpet av første sesong, der det mannlige, heteroseksuelle blikket som var så påfallende i de første episodene, langsomt overskygges av et annet blikk. I sesong to introduseres igjen et eksplisitt mannlig, heteroseksuelt blikk, idet karakteren Mark dukker opp og flytter inn i kollektiv sammen med Shane og Jenny. (Sistnevnte er ikke lenger sammen med Tim og har i stedet begynt å utforske sine biseksuelle/lesbiske sider.) Mark er i fyr og flamme over de to “heite” damene han plutselig deler hus med, og installerer skjulte kameraer over hele huset – også inne på soverommene til Shane og Jenny – og filmer alt som skjer. Tanken er å klippe det hele sammen til en hjemmepornofilm og selge den for gode penger.
Men etter hvert skjer det noe med – eller rettere sagt inni hodet på – Mark. Hva jentene gjør i senga blir mindre og mindre viktig for ham. I stedet blir han stadig mer opptatt av å prøve å forstå hva det er som gjør at Shane har så draget på andre damer, hva det er som gjør henne og Jenny til de personene de er, hva det egentlig vil si å være lesbisk. “We’re giving people access to a world they’ve never seen before, you know. [...] It’s not just about sex. These women have a way of life, a culture of their own, and it’s revelatory”, forsøker Mark å forklare en skuffet og sur filmkjøper, som kaster Mark på dør ettersom kjøperen ikke er interessert i annet enn “hot, dripping pussies”.

Når Mark ikke lenge etterpå ber Shane om å klippe håret hans, kan det leses som et symbol på den utviklingen han har gått gjennom i løpet av sesong to. I likhet med Dana og Jenny – som også begge har vært gjennom en hårklipp hos Shane etter å ha kommet ut som lesber i henholdsvis sesong en og to – markerer Marks nye sveis at han ikke lenger er den samme. I stedet for å se på Shane, Jenny og de andre lesbene som noe som mangler noe – en mann – har han forstått at de har noe han, som heteroseksuell mann, mangler.
Hva da?
Følg med på The L Word selv, da vel.

(På trykk i Argument 3/06)